Det oppstod en feil i denne gadgeten

mandag 25. februar 2013

Bøkene jeg aldri glemmer...

...men ikke husker..!

De har jeg en hel del av på min liste. Jeg husker de som fantastiske bøker, men jeg har egentlig glemt hva det var som gjorde at jeg likte de.

For eksempel boka: "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" av Mark Haddon. Den leste jeg for omkring ca 7-8 år siden, tror jeg. Jeg husker at det var en snodig, medrivende og spesiell historie, men jeg kan ikke huske hva som egentlig skjedde i boka, eller hvorfor jeg likte den.

"Kjærlighetens historie"  av Nicole Krauss er en annen bok som står på denne listen. Også en fantastisk og vakker bok.

...men jeg husker altså ikke hvorfor. Dessuten er jeg redd for å lese disse bøkene på nytt. Det er litt som å se noen av barndommens/ungdommens favorittfilmer igjen - bare for å finne ut at enkelte ting bør være i fortiden, da de ikke holder mål lengre, hverken teknisk, skuespillerprestasjonsmessig eller plot-messig.

Har du det og sånn?

1 kommentar:

  1. Jeg har det også sånn. Det jeg husker best med en bok er i grunnen hvordan den fikk meg til å føle meg - ikke nødvendigvis så mye av selve handlingen. Men det finnes jo unntak, da. For eksempel "Den merkelige historien med hunden den natten" som du nevner. Det spesielle med den er at fortelleren er autist, og måten han forteller historien på gjør at man som leser forstår mer av det som skjer enn hovedpersonen selv, som bare tolker alt som blir sagt helt bokstavelig! Det blir det mye humor av, men også litt klump i halsen... "Miraklene i Santo Fico" er en sånn bok som jeg nesten ikke husker noe av handlingen i, men jeg husker veldig godt den gode følelsen jeg hadde da jeg leste den...

    SvarSlett